Pressen mot folket - mediene er grønnere, rødere og mer urbane enn noen gang
Flertallet av norske journalister befinner seg på den rød-grønne-siden. Hva har det å si for nyhetsbildet?
Jeg vil gjerne ønske alle gratulerer med dagen i morgen 17. mai! Håper alle spiser masse is, og koser seg med sine nærmeste. Mandag 18. mai klokken 20-ish så er vi tilbake med nok en livesending, og nedenfor finner du sakene for sendinga. Jeg håper jeg ser deg i chatten! Med det sagt så vil jeg som vanlig takke de som har støttet Ytringsforum via Vipps den siste uka, som er: Terje, Nina, LilleViMSE, Tom R., Roger, Svein Arne, Jens Martin, Åge, Hans Petter, Tom J., Sissel, Bjørn Tore, Tone og Anders. I tillegg til John Philip da, som spøkefullt sendte 5 kroner - takk kompis! Det er nesten en hel is til 17. mai! John Philip for de som ikke vet det er moderator i Discord-fellesskapet vårt, og er en venn av meg, så vi spøker litt.
HOVEDSAK: Mediene er grønnere, rødere og mer urbane enn folket
iNyheter har gjort en grundig analyse av årets Medieundersøkelse. Når tallene standardiseres viser det seg at 70 prosent av norske journalister stemmer rødgrønt (Ap, SV, Rødt, MDG), mot 39 prosent i befolkningen. MDG er mer enn tre ganger så stort i journaliststanden som blant velgerne. FrP er 82 prosent underrepresentert, da 5,5 ganger større i befolkningen enn i pressen. Klimapartiene (MDG, SV, V) får 33,8 prosent av journalistene, mot 13,9 prosent av folket. iNyheters Benjamin Bringsås konkluderer med at pressen skal være maktkritisk, men politisk står den langt nærmere maktens verdier enn dem som utfordrer dem. Journalisten Fredrik Græsvik la ut et innlegg på X, der han kommenterte at journalister generelt sett har en bedre forståelse av samfunnet enn folkedypet. Dette er et perfekt bilde på hvordan mange journalister anser seg selv, som en elite ment for å skolere de som Græsvik sier har gått på livets harde skole. Græsvik sier videre i sin kommentar at folkedypet kanskje burde stemme mer i takt med journalister, men er det slik det er? Eller er folket underrepresentert blant journalister?
Direktoratene er skakkjørte og ytterliggående
KrFs Joel Ystebø har sendt skriftlig spørsmål til statsminister Støre om det han kaller en «woke ukultur» i norske direktorater. Han viser til Utdanningsdirektoratets pride-flagg-engasjement, Helsedirektoratets kjønnsinkluderende språk og Bufdirs støtte til Chemfriendly Norge. «Man vektlegger egne meninger framfor det som faglig kan begrunnes,» sier han. Støre svarer at direktoratene har «høy bevissthet om betydningen av klare roller», men i realiteten er dette et ikke-svar. Det går fint an å ha høy bevissthet om egen rolle, samtidig som man bruker rollen sin på et ideologisk vis. KrF kommer kun med eksempel på det vi allerede vet, at aktivister og ideologer kommer seg inn i posisjoner i etater og departementer, der de kan gjennomføre sin agenda uten særlig motstand. Dermed blir også denne ideologien og agendaen fremmet som synonym med den offentlige agendaen, noe som alle burde føye seg setter. Da blir også all motstand mot denne agendaen definert som noe farlig og negativt, både mot myndighetene og mot temaet eller gruppen man gjør motstand mot.
EU styrer over søppelbøtta
Lillestrøm kommune får ikke lov til å bruke sitt eget renovasjonsselskap ROAF til å tømme søpla ved kommunale bygg. ESA og EØS-reglene krever at oppdraget må ut på anbud. Siri Hermo skriver hos Steigan.no at dette ikke er en enkeltsak, men «det endelige beviset på at EØS-avtalen har flyttet makten fra kommunestyret til Brussel». Gjennom Klimaavtalen med EU og EØS Protokoll 31 er avfall, bygg og transport lagt under EUs kontroll, og dermed spiller det liten rolle hva lokalbefolkningen i Lillestrøm måtte mene er riktig når det angår å kvitte seg med søpla. Bit for bit siden 90-tallet har norske politikere flyttet norsk suverenitet ned til Brussel, og alle fan-boys av den Europeiske Unionen som ikke er blant politikereliten fatter ikke omfanget av dette. Agendaen for unionen er nemlig å føderalisere de ulike statene, slik at maktstrukturen blir en øverste topp der ikke-folkevalgte byråkrater tar beslutninger, og parlamentarikere i EU-parlamentet lager et teater om at dette handler om demokrati. Den Europeiske Unionen flagger hardt om at de er fanebærer for demokratiet, samtidig som de innskrenker ytringsfriheten, friheten til privatliv og personvern, og skaper et reguleringshelvette ut av en annen dimensjon. Men dette skal altså være bra for Norge, og regelmessig dukker det opp artikler (blant annet hos politico.eu) om hvordan den norske EU-eliten nå ser sitt snitt til å få oss inn i denne unionen.
IKEA-striden på Forus: Stortinget overstyrer sykkelkravet
Statsforvalteren krevde 1099 sykkelparkeringsplasser og under 200 bilplasser på nye IKEA på Forus. Nå har Stortinget grepet inn, hvor KrF snudde og ga flertall for å overstyre vedtaket. Frp jubler og sier at «idiotien blir stoppet», mens MDG raser og kaller det «kulturkrig.» KrFs Jonas Andersen Sayed kaller saken «bare dust», og det blir nn perfekt illustrasjon på gapet mellom politisk klimaregelverk og folkelig fornuft. Samtidig er det direkte latterlig, hvordan vi skal bli ledet til å tro at nærmere elleve hundre sykkelparkeringsplasser er noe som faktisk trengs på IKEA. Hvem er det som er ved sinne fulle fem, som faktisk tenker og tror, at så mange sykler til IKEA? Hvordan i all verden har de tenkt å få med seg sofaen? MDG har vært veldig mye i vinden i det siste, og som Benjamin Bringsås fra iNyheter kommenterte på, så er det relativt mange journalister som lener i grønn retning. Og her kommer vi også til et viktig poeng: hvorfor oppstår dette tåpelige opplegget i det hele tatt? Det har selvsagt med det grønne skiftet og gjøre, og omveltningen samfunnet nå tvinges til som følge at dette. Nullvekstmålet som myndighetene har satt seg, for å begrense utslipp, får en rekke utfallt. Målet handler om at biltrafikken i en region ikke skal øke, dermed fører dette til begrensing på antall parkeringsplasser for biler, hos IKEA. Kommunen ønsket å gi IKEA dispensasjon, men kontroversen kommer da fra at Statsforvalteren sier nei, fordi det vil være ulovlig med tanke på nullvekstmålet og statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. IKEA ønsket 590 parkeringsplasser, men skulle da altså heller bli tvunget til å ha 1099 sykkelparkeringsplasser. Denne typen klimapolitikk kommer vi bare til å se mer av, ettersom formålet faktisk er å kutte nærmere 70% av totale utslipp, og at det nå faktisk er bestemt at en av løsningene er å endre livstil og vaner til folk flest.
Familiefattigdommen øker – opp 14 prosent på ti år
Unicefs nye rapport viser at barnefattigdommen i Norge har økt fra 10,9 til 12,4 prosent (2012–2022). Norge faller fra 3. til 4. plass i OECD-sammenheng, hvor Danmark ligger på førsteplass. Samtidig som staten pøser milliarder inn i grønne industrisatsinger og helseforetakene ansetter rådgivere med millionlønn, får stadig flere barnefamilier problemer med å få endene til å møtes. Unicef etterlyser økt barnetrygd og bedre støtteordninger, men er det mer statlig støtte som er løsningen her? Thomas Sowell, den amerikanske økonomen, har snakket mye om hvordan trygdeløsninger og støtteordninger egentlig ikke løser fattigdomsproblemet. Den reelle løsningen ligger i lavere skatter og avgifter, slik at de fattigere lettere faktisk kan leve. Folk for være uenige, det er helt greit, men i et samfunn hvor alt stadig blir dyrere, valutaen vår blir mindre verdt, og middelklassen skal prises ut av livsstilen sin for å blidgjøre klimaguden, så er det ikke rart at familier sliter. Samtidig er det viktig å påpeke at det er mange som sliter med familieøkonomien, selv om de ikke er under grensa for hva som vil bli betegnet som fattigdom, og det er ingen ting som tilsier at dette vil bli noe bedre i nærmere fremtid.
110 rådgivere med millionlønn i helseforetakene
NRK kan avsløre at 245 helsebyråkrater i de regionale helseforetakene har millionlønn, hvorav 110 av dem er rådgivere. Det evige byråkratiet bare eser utover, spesielt med tidligere direktører eller ansatte i andre posisjoner som skyfles over til rådgiverroller eller lignende. NRK-artikkelen kommer med et godt eksempel på marerittet. Stig Arild Slørdahl er per dags dato den best betalte rådgiveren i helseforetakene, da i Helse-Midt, hvor han har en lønn på nesten 2 millioner kroner i året. Ironien er at Slørdahl er en av pådriverne for den omstridte tjenesten Helseplattformen, som har blitt beskrevet som farlig for pasienter og enormt kostbar for staten. Etter eget ønske gikk Slørdahl av som direktør i 2024, men slik det er i det offentlige så spiller det ingen rolle hvor ille du har gjort det før - ingen sanksjoneres, de bare flyttes og nå kan Slørdahl nyte en rådgiverrolle med fet lønn fra staten. Hvis vi alle bare hadde blitt rådgivere, hver og en av oss, så hadde vi jo ikke hatt noe å klage over. Med millionlønn spiller det liten rolle hvor mye skatter og avgifter øker, eller hvor dyre basisvarer blir. Det forklarer vel hvorfor noen av disse politikerne og byråkratene sliter med å forstå hvordan det faktisk går med familieøkonomien til folk.