Vestlige demokratier har et problem

Hvis en mening, ytring eller tanke, som publiseres på internett på noe vis, viser seg å være en trussel for demokratiet - da har demokratiet større problemer enn som så.

Vestlige demokratier, som Norge har et problem. Kort oppsummert ligger utfordringen i at teknologi som sosiale medier de senere årene har åpnet opp for at enkeltindivider, så vel som ondsinnede internasjonale eller private aktører, kan påvirke det store narrativet i samfunnet. Det betyr, at upopulære agendaer som “å spre demokrati i Midtøsten”, eller “å gi metanhemmere i foret til kyra” ikke lenger bare kan presenteres på rikskanalen eller hos de redaktørstyrte mediene uten at det kan få motstand. Det er ytringsfrihet i praksis, men av en eller annen grunn skal vi ledes til å tro noe annet.

Fra demokratiske verdier til tankepoliti

La oss tenke litt her. Én av de absolutt viktigste demokratiske verdiene vi har hatt, og som har sørget for at vi er et fritt samfunn, er tanken om at selv ytringer vi ikke liker, skal vernes om. Nå, er vi i en posisjon, hvor styresmaktene og deres medierepresentanter, sammen med saueflokken i befolkningen som sluker narrativet deres med søkk og snøre, har snudd hele konseptet på hodet. Det er nemlig ikke slik lenger at ytringsfriheten omfavner alle former for ideologier, tanker eller ideer.

Tidligere tenkte mange, at ved å verne om alles ytringer - gode så vel som onde - så sørget vi for at ytringsrommet var mangfoldig, og vi passet på at ingen skulle lide for å ha en kontrær mening. Rent historisk så vi, at samfunn der meninger, tanker og ideologier, knebles eller sensureres, var totalitære samfunn, noe vi ikke ønsket i vesten. Selv i dag, ser vi at de aller mest totalitære samfunnene er nettopp dem som sensurerer motstand mot makta eller andre narrativer som kan være skadelige for staten.

Hvorfor er det da slik at så mange vestlige land, Norge inkludert, ønsker å la seg inspirere av totalitære diktatoriske regimer, og hvorfor lar så mange seg lure av styresmaktenes åpenbare propaganda om nettopp det?

Tenk på barna

Tenk på barna, hva skulle de ha gjort uten staten? Hvem, mon tro der ute, skulle tatt ansvar for deres trygghet på internett? Det er klart at barn og unge må beskyttes, og vi vet jo alle at den rollen er det staten som burde ta. Utallige ganger har vi sett dette, som et klassisk eksempel på hvordan å bruke frykt som propaganda, for å gjennomføre noe som på ingen måte handler om trygghet eller å være omsorgsfull overfor våre yngre borgere.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, og det vet våre politiske overherrer. Men det de også vet, er at veldig mange er lettlurte. Så lenge en person er i en form for fryktrespons, er de villig til å gi fra seg alt av frihet så lenge de får illusjonen av trygghet. Slik går det - myndighetene bruker deres propagandaarm (de redaktørstyrte mediene) til å spre et budskap de vet sprer frykt i befolkningen. Én ting er klassikeren “tenk på barna”, men i det siste har vi sett en ny trend som går noe sånt som det her:

Disse meningene er synonyme med å være landssviker, og er en trussel for demokratiet.

La meg bare presisere det, at hvis en mening, ytring eller tanke, som publiseres på internett på noe vis, viser seg å være en trussel for demokratiet - da har demokratiet større problemer enn som så. Legg merke til det at svært få av de politikere som ønsker å gjennomføre drakoniske tiltak, som å sørge for at myndighetene skal få definere hva som er sann og usann informasjon, er interessert i den egentlige diskusjonen. Av en eller annen årsak er det alltid noen andres feil, at mistilliten til dem selv eller deres journalistlakeier øker for hver dag som går.

Å regulere bort usannheter, hat og rasisme

Nylig var jeg på et kurs for lærere og pedagoger, og en ting slo meg som en av foreleserne sa: “Du kan fint lage en regel om at en elev har en rettighet til å lære, men det betyr ikke at eleven vil lære”. Poenget hans var at elever i skolen i dag har så mange rettigheter, men selv om en elev har krav på individuell tilpasning eller lignende så betyr ikke det alltid at det er gjennomførbart eller at eleven selv ønsker å gjennomføre undervisningen. Dermed kan du fint skrive at noe burde være slik og sånn, men det betyr ikke at du har løst problemet.

Hvordan kan det ha seg sånn da, at så mange politikere, så vel som borgere, tenker at så lenge det finnes lover mot rasisme og hat så vil folk stoppe med det? Det er akkurat som om at folk virkelig tror at et problem kan løses ved at det står en regel på et papir et sted. Å regulere seg ut av problemer, fungerer svært sjeldent, enten det er ved å kjempe mot desinformasjon eller rasisme. Men det kan jo være en idé å ikke spre desinformasjon selv, men det er bare et lite tips til politikerene og journalistene der ute.

Strategier mot desinformasjon eller mer regulering av sosiale medier, er på ingen måte det som kommer til å gjøre situasjonen bedre. Det som vi egentlig trenger er mer frihet og ytring på internett, ikke mindre, og interessant nok så er det en god del der ute (deriblant mange lesere og lyttere) som nettopp føler det slik. Dere ser det for hva det er, sensur.

Ytringsfrihet uten grenser er farlig

Det er et menneskelig behov å ytre seg, og ved at vi ytrer oss så er vi faktisk med på å forme verden rundt oss. For myndighetenes del er det dette som er farlig, de vet nemlig at ytringer og ideologier sprer seg i et marked. I dette markedet er det de beste ideene og ytringene som vinner frem, og ingen overraskelse, men ofte så speiler de mest populære ideene det som skjer i virkeligheten. Derfor er det så viktig for myndighetene å “regulere” dette markedet, hvis ikke, står de i fare for å tape sin markedsandel.

Ta utfordringer med innvandring som et eksempel. I dette tilfellet har våre venstrevridde medier og politikere forsøkt å unngå den virkelige diskusjonen, og har gått langt for at narrativet skal defineres på et slikt vis at all innvandring er god innvandring. I tillegg til det, så har de vært så effektive at det rådende narrativet på et tidspunkt ble at om du er mot innvandring så er du automatisk rasist.

Hva har så skjedd de siste par årene? Jo, to ting. 1) en god del mennesker har begynt å tenke at de er rasister eller har innsett at det ikke er rasistisk å være kritisk til innvandring, og 2) FrP som tidligere var et fy-fy-parti har nå blitt sosialt akseptert blant mange og vokser blant annet hos unge kvinnelige studenter.

Her ser du et veldig konkret eksempel på at virkeligheten ikke vil la seg kue, og det samme vil gjelde for andre rådende narrativer til slutt. Du kan rett og slett ikke sensurere virkeligheten, men det er ei heller bare det det handler om. Et annet aspekt av den narrative kontrollen myndighetene ønsker er å kvele all dissens, tidlig.

Hvis du som styresmakt er tidlig ute for å stanse kontranarrative stemmer, så sørger du for at du er i posisjon til å forbli den ultimate legitime autoriteten. Dermed skal du ikke se bort i fra, at også her i Norge vil vi på et tidspunkt se staten presse banker og andre institusjoner til å avslå forhold med kunder som tilfeldigvis havner på feil side av det offentlige narrativet. Dette har allerede skjedd i flere vestlige land, eksempelvis i Canada, der lastebilsjåfører mistet tilgang til bankkontoene sine og i noen tilfeller også mistet kundeforholdet sitt med banken.